Problematiske begreper

Vi må snakke litt om MUPS-begrepet. Det er problematisk på flere måter, kanskje spesielt ordet «uforklart». Vi vet jo i dag veldig mye om hvordan livsbelastninger, både pågående og tidligere i livet, kan gi helseplager. Jeg må spørre den kloke forskeren om hvorfor hun likevel bruker dette begrepet.

– Jeg er ikke glad i det begrepet, svarer hun kontant. – Det er det vel mange som ikke er, men det er det begrepet som brukes. I forskning er det viktig at det er en enhetlig begrepsbruk, slik at vi snakker om de samme pasientene, presiserer hun og fortsetter: – Dog, det er kanskje på vei ut, Persistent Physical Symptoms (PPS), eller vedvarende fysiske symptomer, er et nytt pasientsentrert begrep som beskriver pasienter med MUPS bedre.

Utpostens medarbeider kommer til å tenke på en MUPS-opplevelse. – På et kurs kjørte jeg en gang en ordsky på fordeler og ulemper med allmennpraksis. Et av ordene som kom opp på ulempesiden var «Fibromyalgi»!

Cathrine blir alvorlig i stemmen. – Vi har grenseløse muligheter med denne pasientgruppen, forklarer hun. – Jeg er opptatt av kollegaers mestring. Skal vi mestre denne pasientgruppen, må vi mestre vårt eget møte med dem. Derfor er metode så viktig! ICIT ble til over mange år, mens jeg selv lurt på hvordan jeg skulle snakke med disse pasientene. Det var ikke nok at legen var blid og empatisk i møtet med MUPS-pasientene. Gjennom jobben som veileder for ALIS-leger i grupper, erfarte jeg at de lurte på det samme. Så ble det en gradvis utvikling fra den første enkle utgaven av ICIT til dagens samtaleverktøy. Metoden er under stadig forbedring etter kloke tilbakemeldinger fra kolleger på kursene våre, forklarer den innovative fastlegen.

Var ikke opptatt av å forske

Jeg liker denne måten å bli forsker på, tenker jeg, der jeg sitter i andre enden og hører hennes beskrivelse av prosessen. Hun startet ikke med forskerambisjoner, men med en genuin nysgjerrighet etter å få svar på noe hun grublet på.

– Det stemmer, jeg var i utgangspunktet ikke opptatt av å forske, bekrefter hun. – Jeg var opptatt av å få folk til å stå på egne ben. Kanskje er jeg inspirert av min farmor som var misjonær i Kina under siste verdenskrig. Hun var opptatt av at den beste hjelpen var å bistå folk slik at de klarte seg selv. Kanskje skinner misjonærgenene gjennom, bemerker hun med en latter, før hun blir alvorlig og fortsetter: – Fordi hvis hver fastlege som er på kurs kan hjelpe for eksempel ti pasienter, så er det noe. Nå har 500 leger lært ICIT. Og i likhet med min farmor, har jeg tro på å bidra til mestring, slår forskeren fast. – Hvis pasientene får hjelp til å mestre livet, er det kanskje lettere å hjelpe folk til å være i arbeid. Jeg tror arbeid er noe positivt både for den enkelte og for samfunnet.

Men det er et langt skritt fra å ha puslet fram en metode til å få det publisert som forskning!

Cathrine forteller at hun begynte med å presentere dette, og å sette det i system. Hun oppdaget at hun hadde et høyt antall gradert og et lavt antall langtidssykmeldte da de undersøkte sykmelderstatistikken i veiledningsgruppen sin. Dette tok hun med i et foredrag i 2019, noe som vakte interesse, og i sin tur førte til at hun søkte allmennpraktikerstipend. Den første studien var kvalitativ (1), hvor de lærte opp åtte fastleger i metoden. Legene rapporterte om mestring i håndtering av pasienter med MUPS, og at de hadde en behandling å tilby dem. Da ble det spennende å studere dette videre. Hadde fastlegens bruk av samtaleverktøyet ICIT noen effekt på pasientens helse, eller var dette bare gode følelser hos lege og pasient? Var det faktisk mulig å få til høyere jobbdeltagelse? Sammen med sine veiledere, professor i allmennmedisin Erik L. Werner, professor i psykologi Silje Reme, og professor i allmennmedisin Morten Lindbæk, planla de en randomisert kontrollert studie. Cathrine laget et emnekurs for leger om pasienter med MUPS og med opplæring i ICIT. Over 129 fastleger meldte seg på kurset. De ble tilfeldig fordelt til kontroll- og intervensjonsgruppe. Legene i intervensjonsgruppen brukte ICIT på pasienter som hadde bestilt time hos fastlegen, og som tilfredsstilte inklusjons- og eksklusjonskriteriene. Legene i kontrollgruppen gjorde den samme utvelgelsen av pasienter, og ga behandling slik de pleide. Disse legene fikk opplæring i ICIT når studien var ferdig. Cathrine tenkte mye på hvordan de kunne lære opp disse legene. Det måtte være teori, men mest øving, og så gruppebasert oppfølging i etterkant. I studien sammenlignet de fastlegens bruk av ICIT med vanlig behandling. De lurte på om pasientene fikk en endring i funksjon, livskvalitet og symptomer, og om de fikk redusert sykefravær (2). En styrke i studien er at den er utført i en helt vanlig pasientpopulasjon, som hadde bestilt time på helt vanlig måte, og med den kjente fastlegen som behandler.

En forklaring som leder til konstruktive tiltak

Vi har nå vært inne på ICIT og utviklingen av denne. Mange lesere kjenner metoden din, men de fleste kjenner den ikke, kan du hjelpe oss?

Hun er ikke vanskelig å be og forklarer: – ICIT er en strukturert tilnærming til denne gruppen pasienter. Den går ut på å gjennomgå utredning, og gi en forklaring på MUPS som begrep, og hvordan belastninger kan gi symptomer. Neste skritt er å lage en konkret plan hvor pasienten får sortert i kaoset av plager og problemer. Dessuten skal pasienten lage en plan for hva som kan gjøres annerledes – hvor hvile kan være et slikt tiltak. Dette tar vanligvis tre legemøter eller flere. Pasientens opplevelse er at det er positivt å snakke om noe annet enn plager. Pasientene som fikk behandling med ICIT, rapporterte om signifikant økt funksjon, mindre symptomer og bedre livskvalitet sammenlign et med pasientene i kontrollgruppen, og de kom raskere tilbake i jobb. Det har vi nå tall på, sier forskeren.

Utpostensin intervjuer har ikke gått ICIT-kurs, men har som undervisningsengasjert lege i NAV fulgt prosessen til Cathrine de siste årene. Om jeg som da står utenfor som tilskuer skal sette ord på hva ICIT er, så vil jeg vektlegge flere ting. Det første er at pasienten sine plager valideres, bekreftes og tas på alvor. Det neste er at pasienten gis en forklaringsmodell som er forståelig og konstruktiv. Plagene forklares ved at kroppen er stressaktivert. Det er en forklaring som leder naturlig fram til konstruktive tiltak – å utforske og å gjøre noe med belastninger. Et viktig poeng for meg er at det da settes søkelys på noe annet enn selve plagene (som vi jo oftest ikke har medisiner mot). Videre defineres jobb som noe helsefremmende. Det utforskes negative og positive faktorer ved det å være på jobb, og konkrete tiltak som kan fremme funksjon. Pasienten får ansvar og engasjeres gjennom hjemmeoppgaver. Det var mine tanker – vi må tilbake til Cathrine. Jeg spør henne om publiseringen nå i høst – i Lancet!

– Ja, det er i et Lancet-tidsskrift, dog ikke i flaggskipet. Vi fikk skryt for at det var i allmennpraksis, at det var stort materiale, og at jobb var et tema. Det var et enormt arbeid å svare på alle punktene de fire fagfellene i Lancet ba oss om. Det ble også etterlyst kunnskapsgrunnlag for ICIT-metoden og en nærmere beskrivelse av den. Så gjorde jeg det, noe som medførte masse jobb! Men det var bra å få det gjort, forteller hun.

Studien har ganske begrenset oppfølgingstid på 11 uker. Hva med langtidsoppfølging? Kan det være at dette bare er en midlertidig effekt?

– Vi skulle gjerne hatt lengre oppfølgingstid, sier forskeren. – På den annen side vil pasienter som har fått hjelp som har fungert, kanskje etterspørre den samme typen hjelp igjen ved nye vansker. Fastlegen har ved bruk av ICIT journalført helt konkret hva som hjalp sist, og kan hente fram pasientens tidligere mestringserfaringer i konsultasjonen. Når det gjelder sykefravær, vet vi at 14 prosent av pasientene som er borte mer enn 13 uker fra jobb ikke kommer tilbake, så oppfølgingstid på 11 uker ble vurdert å være klinisk signifikant, legger hun til.

Allmennlegeforskeren forteller at de ikke skal følge disse pasientgruppene i studie over lengre tid. Hun fortsetter: – Men det er mulig å tenke seg andre prosjekter. En mulighet er å få arbeidsfokusert kognitiv terapi inn i sykmeldingsskjemaet. Kanskje det burde komme en takst for arbeidsfokusert kognitiv terapi? Det er jo faktisk det som hjelper pasienter tilbake i jobb. Da kan man i så fall forske videre ut fra takstbruk og sammenholde det med sykefraværsdata.

Samler på gode relasjoner

– Hva med dine planer fremover?

– Jeg har publisert to artikler og har en artikkel til under arbeid. Den siste studien skal omhandle hvem ICIT hjelper mest for. Planen er å gjøre ferdig doktorgraden, slår hun fast, før hun forteller om hverdagen på nytt legekontor: – I høst begynte jeg på Tinghauglegene, et nytt og fint senter med moderne lokaler og flotte kolleger. Jeg er nå mest allmennlege og kursholder. Når det gjelder forskningen, koser jeg meg med det jeg har gjort! Men det kan bli mer. Professortype er jeg nok ikke, men undervisning liker jeg veldig godt, stadfester hun.

Og så har du blitt populærformidler?

– Ja, jeg har skrevet i Tønsberg Blad en stund. Jeg er spesielt opptatt av ungdom når jeg skriver. Nylig har jeg startet en podkast sammen med Siri Dalsmo Berge. Hun er også fastlege og holder på med doktorgrad om samlivsproblemer. Podkasten, Fastlegetimen, er laget for folk flest, mannen i gata, men vi tror at også fastleger kan ha nytte av den, sier podkastverten.

– Hvordan får du tid til alt dette? Du har jo nevnt at hvile er viktig å strukturere for pasientene. Får du praktisert læren i ditt eget liv?, vil bladfyken vite.

– Det ser kanskje ikke ut som om jeg har ro til å hvile, men det har jeg alltid hatt, sier hun. – Mor fortalte at jeg hadde lapp på døra til rommet mitt: Ikke forstyrr meg nå, jeg hviler! Hvile må skje i forkant, og ikke når jeg for sliten, forteller Cathrine. – Da kan jeg ha for lite overskudd til å hvile. Det er også noe av det legene kan hjelpe MUPS-pasientene med, nemlig å strukturere og planlegge hvile, slik at kreftene rekker til det som er viktig. Ellers samler jeg på gode relasjoner, forteller Cathrine, og fortsetter: – Jeg holder meg til mennesker som er trygge og som vil meg vel. Jeg henter krefter fra menneskemøter. Det er dessuten motstandskraft i en god familie. Jeg har et godt forhold til min partner. Vi har vært sammen siden jeg var 15 år, og han er den jeg liker best å være sammen med.

Barna kan nesten bli sjalu på oss! Den eldste datteren vår sa en gang på vei til hytta: «Når vi kommer på hytta, skal du bare være opptatt av meg, og ikke av pappa!», sier hun og ler. Så blir hun alvorlig i stemmen: – Dette passer med kunnskap om legers helse; partnerstøtte er viktig for å unngå å bli utbrent som lege.

Utpostens utsendte vil vite mer om dette. Har paret snakket sammen om hennes valg og prioriteringer?

– Jeg brukte lang tid før jeg søkte doktorgradsstipend. Min mann visste at jeg ville bli engasjert og at det kom til å bli omfattende. Vi måtte gå flere runder omkring dette, mest fordi jeg måtte tenke grundig over hva det ville innebære, sier hun ettertenksomt. – Frykten var at det skulle ta for mye plass i livet mitt. Aller viktigst for meg er jo barna våre, sier firebarnsmoren. Barna er i alder fra elleve til tjue år. Hun beskriver en tett familie, på godt og vondt. – Relasjoner forplikter, slår hun fast. – Jeg fikk beskjed om at noe måtte ut, og det klarte jeg, litt sosialt ut, en del ting jeg vet jeg ikke kan gjøre som er mer hobbypreget. Jeg reiser aldri på jentetur til Paris, men heller på hytta med barndomsvenninnene. Vi er også kommet til et punkt hvor barnas aktivitetsnivå er på vei ned. Jeg går tur, gjerne med noen jeg kan prate med. En bijobb med papirer jeg har hatt i barne-, ungdoms- og familieetaten har jeg sluttet med. En annen styrke jeg har er at jeg ikke er perfeksjonist. Det holder med bra nok og jobben må bli gjort. Det trenger ikke å være perfekt.

Lar det vonde og vanskelige bli en styrke

Du har i vår samtale så vidt nevnt at du har vært sliten etter cellegiftbehandling. Jeg forstår at du har vært åpen om alvorlig sykdom.

– Ja, det har jeg vært, også i lokalavisa og overfor pasienter. Jeg har gått på cellegift og fått strålebehandling. Men jeg er friskmeldt. Jeg er dessuten en person som ikke grubler og bekymrer meg mer enn jeg må, det har livet lært meg. Da jeg ble syk, førte det til en økt nærhet og trygghet i familien. Barna klippet håret mitt med neglesaks, det var tøft, men jeg var i kampmodus og det var noe vi gjorde sammen. Slik kan det vonde og vanskelige bli en styrke.

Hun blir stille en liten stund, før hun fortsetter: – Nå som jeg jobber igjen, forstår jeg bedre dem som er utmattet. Symptomer etter omfattende kreftbehandling kan innebære en ekstrem form for utmattelse. Jeg har alt nevnt det med behov for hvile, og at det er noe jeg har lært meg å ta konsekvensen av. Jeg kjenner på mine grenser og tar hensyn, jeg legger inn pauser når jeg trenger det og finner meg en pute. Jeg planlegger rett og slett hvile, slik at jeg skal kunne gjøre det jeg vil. Det er jo å følge råd jeg selv gir til andre, konstaterer den kloke legen.

Vi må avslutte samtalen. Jeg har nettopp fullført helgas samling med Utposten-redaksjonen og går mot Oslo S. På tide å komme seg hjem! Jeg blir gående og tenke på samtalen jeg nettopp har hatt. Cathrine er altså selv et eksempel på at det er mulig å yte og å få til noe, selv om man er både syk og sliten. Mange andre faktorer enn sykdom og et snevert helsebegrep har betydning. En ting som slår meg, er at Cathrine har mye mening i livet sitt. Det er lett å se at det er med på å gjøre hennes prosjekt mulig. Det har vel knapt nok vært vist før at noe som helst hjelper MUPS-pasientene til å bli i arbeid. Å ha utviklet et samtaleverktøy som virker må føles dypt meningsfullt.